NKI

Om NKI
Hva er Karakteranalyse
Utdanningen
Retningslinjer
Tilskuddsordningen
Litteraturliste for utdanningen
Annen relevant litteratur
Seminarer
Linker
Karakteranalytikere
Psykologer i Gjerdrumsvei 19
Parkering i Gjerdrumsvei

[Du står her: NKI meny/Hva er Karakteranalyse]

Karakteranalysen

Siden etableringen av Norsk karakteranalytisk institutt i 1999 har vi arbeidet med videreutviklingen og tydeliggjøringen av vårt karakteranalytiske perspektiv; et perspektiv som først ble utformet av Wilhelm Reich og plassert innen relasjonsorientert psykoanalyse av Harald Schjelderup. Vi legger vekt på å formidle en konkret og praktisk forståelse av hvordan karakteranalysen innebærer en utvidelse av terapeutens oppmerksomhet til å omfatte både innhold og form; en terapeutisk holdning som innlemmer både ”hva” og ”hvordan”, både ”å lytte” og ”å se” – både ord og kropp.

Karakteranalysen innebærer dermed en psykoterapeutisk holdning framfor et sett konkrete terapeutiske metoder. Denne holdningen er fundert i en helhetlig forståelse av menneskelig funksjon og utvikling.
 
Kunnskap fra det nevropsykologiske feltet sammen med kunnskap fra spedbarnsforskningen har underbygd antakelsen om at menneskets opplevelse er kroppslig fundert. Dette kroppslige fundamentet består av det vi kan kalle vår emosjonelle kroppstilstand; en tilstand som alltid er tilstede som flytende og bevegelig, og er kroppens reaksjon på inntrykk fra både det ytre og det indre miljø.
 
Vi ser opplevelse som en fortløpende registrering, sansning eller fornemmelse av det som foregår eller endres i kroppen (den emosjonelle kroppstilstanden) når vi samhandler.
 
Dette innebærer en kontinuerlig indre persepsjon, registrert som en følelse av hva som skjer. Med dette tydeliggjøres hvordan hele kroppen utgjør et persepsjonssystem. Endringer i kroppen gir oss informasjon – gir oss ”følelsen av hva som skjer”.
 
I tillegg til at vi opplever vår egen tilstand, kan vi også i større eller mindre grad oppleve andres tilstand ved hjelp av en indre imitasjon, med andre ord vi blir i stand til å føle empati. Speilnevronsystemet utgjør sannsynligvis noe av det nevrofysiologiske grunnlaget for denne imitative evnen.
 
Samspillet mellom mennesker foregår raskt og i stor grad automatisk. Det innebærer at implisitte samspillsmønstre preger måten vi er sammen med andre. Disse mønstrene er kroppslig  fundert.
 
I samspill med andre bidrar disse kroppslig funderte samspillsmønstrene til reguleringen av vår emosjonelle kroppstilstand. Samspillsmønstre eller måter å være sammen med andre på, utgjør det vi kaller vår karakter. Dette innebærer en utvidelse av karakterbegrepet fra et en-kropps-perspektiv (væremåte) til et to-kroppsperspektiv (måter å være sammen).
 
Det ikke-verbale samspillet får med dette en sentral plass i vår forståelse av psykoterapi.
Den terapeutiske dialogen oppfattes som et samspill mellom det som blir sagt med ord (innhold) og det som blir uttrykt med kroppen (form). Det terapeutiske arbeidet innebærer altså en oppmerksomhet både på det verbale og det ikke-verbale samspillet. Kroppsspråket og det verbale språket kan forsterke, utfylle og utdype hverandre og slik redusere kløften mellom verbal forståelse og kroppslig opplevelse, mellom den ”fortalte historie” og den ”levde historie”.
 
Oppmerksomheten på det ikke-verbale samspillet gir muligheter til å arbeide med klientens automatiske relasjonelle mønstre. Det å styrke terapeutens relasjonelle kompetanse er derfor en sentral målsetning i instituttets utdanningsfilosofi.
 
Relasjonell kompetanse innebærer evnen til å registrere og regulere egen emosjonell kroppstilstand og evnen til å lese den andres emosjonelle uttrykk. Samtidig bør en evne å kunne reflektere omkring hva som skjer både i seg selv, i klienten og i samspillet. Relasjonell kompetanse kan altså organiseres i 3 kroppslige og relasjonelle posisjoner:
 
-         Subjektivitet eller den autentiske posisjonen
-         Intersubjektivitet eller den empatiske posisjonen
-         Mentalisering eller den reflekterende posisjonen
 
I tillegg til å være terapeutiske kroppslige posisjoner beskriver de fokus for terapeutens oppmerksomhet både i den verbale og den ikke-verbale sfæren av samspillet. Et godt terapeutisk samspill forutsetter en fleksibilitet i terapeutens oppmerksomhet og bruk av disse posisjonene.
 
I karakteranalysens fokus på det kroppslig funderte samspillet ligger en forståelse av endringsprosessen som en utvikling fra gamle dysfunksjonelle mønstre til mer fleksible mønstre i samsvar med klientens behov. Fordi relasjonelle mønstre som nevnt bidrar til reguleringen av emosjonell kroppstilstand, innebærer dette også arbeid med forholdet mellom selvregulering og interaktiv regulering.
 
Relasjonell kompetanse innebærer dermed også en forståelse av samspillet mellom selvregulering og interaktiv regulering; Terapeutens evne til å regulere egen emosjonell kroppstilstand, forståelsen av egen regulering og refleksjoner omkring hvordan dette påvirker klienten er en viktig del av det terapeutiske arbeidet.
 
Det vil si at det karakteranalytiske perspektivet innebærer en holdning til psykoterapi der terapeuten i stor grad anvender også egen kropp både som kilde til informasjon og kilde til regulering og utvikling. Vi ser altså på terapeutens relasjonelle kompetanse som sentral og som en evne en kan utvikle. Terapiutdanningen anses derfor som en faglig og personlig utviklingsprosess.
 
 
 
 
 

 

 
Søk
 
Webdesign